Sorgen over din Tapte Kjærlighet. 

Å miste sin kjæreste på et tidspunkt der alle ens drømmer og håp er knyttet til å dele livet med denne personen, er noe av det mest smertefulle et menneske kan oppleve. Det er kanskje det største tapet av alt.

Å VÆRE FORELSKET er for meg å være i et tettknyttet, følelsesmessig og åndelig fellesskap. Da Sally brøt ut av det fellesskapet, følte jeg nesten som om hver del av de sammensmeltede energiene vi hadde, ble revet fra hverandre. Jeg opplevde en dyp ensomhet som var i sterk kontrast til den gleden vi hadde hatt sammen. Jeg følte en grå, flat, stille tomhet hvor det tidligere hadde vært sterke farger og vakre former. Jeg følte stillhet og tomhet der det tidligere hadde vært musikk og intimitet. Jeg var totalt forvirret, og uendelig trist.

Jeg funderte på om:

jeg noen gang vil få en slik kjæreste … en slik sjelsfrende … en slik bestevenn igjen?

Smerten ved å være alene

De første dagene da jeg plutselig var alene, følte jeg at min verden hadde blitt snudd opp ned. Min tillit, min kjærlighet, mitt håp om en felles drøm hadde gått i stykker.

Jeg spurte meg selv:

Hva kunne jeg ha gjort annerledes?

Kanskje det er noe galt med meg?

Jeg bare måtte stille meg disse spørsmålene om igjen og om igjen selv om svarene ikke alltid var klare og fullstendige. Dette tomrommet i livet mitt var veldig forstyrrende. Jeg likte ikke å sove alene. Jeg likte ikke å komme hjem til et hus som var og ble tomt. Ensomheten var en ubuden gjest. Det å spise aftens alene var ingen konkurrent til den gleden Sally og jeg hadde delt da vi inntok kveldsmaten i en atmosfære av varme, latter og berøring. Med Sally følte jeg meg sjelelig styrket. Hun hadde vært min beste venn og partner gjennom soloppganger og solnedganger. Vi spilte tennis, sto på ski, seilte og nøt det livet kunne by på sammen med gode venner. Når jeg nå sto overfor min ensomhet, følte jeg et stort tap ved at intimiteten til Sally var borte.

Jeg var i sjokktilstand, og den eneste måten jeg kunne forholde meg til smerten på var nettopp å avvise at bruddet var et faktum. Jeg tok på meg benektelsesmasken når jeg møtte andre fordi jeg bare måtte tro at Sally og jeg ville få det til på sikt. Jeg var overveldet. Jeg hadde ikke noe kart over det terrenget jeg nå beveget meg i, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme helskinnet gjennom det alene.

Bare i etterpåklokskapens lys kunne jeg begynne å ane konturene av hva jeg gikk igjennom. Ikke før jeg hadde kommet meg av sjokket og var ferdig med å benekte, skjønte jeg at det var en prosess med forskjellige stadier og elementer i min sorg. Om alt ikke var like klart og tydelig, så kunne jeg summere opp mine erfaringer i følgende oversikt: ”De ti faser i sorgprosessen etter et brutt forhold.”

Avvisning

Å miste et forhold fordi man blir avvist er et mer personlig angrep enn om man mister et forhold ved dødsfall. Avvisningen er et angrep på din selvaktelse. Omfanget og type følelser og opplevelser kan i mange henseender være de samme enten tapet skyldes dødsfall eller avvisning, men det er allikevel viktige forskjeller. Selv om jeg er blitt avvist, kan jeg fortsette å håpe så lenge den andre personen er i live om at alt vil bli bra igjen. Vi vet alle om par som er blitt sammen igjen.

Når din eks fremdeles er i live, er det lettere å benekte at forholdet er slutt. Vi tviholder på håpet selv om det kan være et falskt håp. Til tross for at alle tegn tyder på at det går mot en slutt så avviser vi at det vil ende opp med en separasjon. Det er normalt å benekte og å klamre eg til håpet. Det tjener til å holde smerten borte. Kunsten er å ikke bli sittende fast i benektelsen. Med tiden vil du se sannheten i øynene, og fortsette sorgprosessen til du er igjennom den.

Sinne er også ganske annerledes når det er et tap på grunn av avvisning. Det er stor fare for både å føle bitterhet og å skylde på den andre når eks-partneren fremdeles er i live, og velger å ikke være sammen med deg mer.

De ti faser i sorgprosessen etter et brutt forhold

 Tidlige stadier

  1. Sjokk og vantro
  2. Benektelse * Overveldet av følelser
  3. Sinne og skjulte følelser
  4. Forhandlinger om endringer * Klamrer seg fast

 

Midtre stadier

  1. Laveste punkt og vendepunktet * Ser sannheten i øynene
  2. Forståelse

 

Senere stadier

  1. Aksept *Nøkkelen til å slippe taket
  2. Tilgivelse
  3. Planlegging *Skaper en positiv erfaring

 

Sluttfase

  1. Handling *Bekrefter personlig vekst

 

Takk til Elizabeth Kubler-Ross for idéene som danner rammeverket for sorgprosessen. Hun lister opp fem stadier i en sorgprosess: 1) sjokk og vantro, 2) benektelse, 3) sinne, 4) forhandling, og 5) aksept. Tap av et forhold er – selv om det har likheter til tap ved død av en partner – klart forskjellig. Bare det at eks-partneren din er i live endrer det du kan håpe på og kanskje forvente.

 

Sorgprosessen

Når noe minner deg på din tapte kjærlighet, hva gjør du?

Blir sint?

Blir trist?

Føler deg som en taper?

Føler deg flau?

Alt sammen?

Lurer du på:

Vil jeg noen gang oppleve kjærlighet igjen?

Kan jeg klare meg på egenhånd?

Å sørge er en prosess, en normal og nødvendig prosess for å komme over tapet. Det er en begynnelse, en midtfase og en slutt. Prosessen strekker seg, i større og mindre grad, over uker, måneder, noen ganger til og med over år.

Det som er sikkert er at det varer ikke evig. Men vær også oppmerksom på at det er viktig å bevege seg fremover i prosessen. Noen ganger lammer vi oss selv ved å sørge for lenge. Enten så får vi oss selv til å tro at vi aldri kan komme over sårheten og sinnet vi føler etter å ha blitt forlatt, eller vi drukner oss selv i drømmer om fortiden, og håper på et mirakel som vil få tingene til bli som de var den gang. Disse pausene vi tar i sorgprosessen er normale for oss alle mens vi finner ut av smerten og tristheten. Hemmeligheten ligger i å ikke forbli lammet slik at prosessen blir lengre enn nødvendig eller gjør oss ute av stand til å fungere i dagliglivet.

Det er helt menneskelig å sørge når du har opplevd et stort tap i ditt liv. Slik sorg er universell og har ingen aldersgrenser, ei heller kultur- eller kjønnsforskjeller. Selv om tankene som presenteres her i boken fremsettes fra en mannlig synsvinkel så tror jeg at bildet på sorgprosessen som jeg tegner opp er gyldig for alle mennesker, uansett alder eller kjønn.

Å bevege seg gjennom de forskjellige stadiene er på en måte som å bevege seg i et svømmebasseng, etter hvert som du føler deg sikrere forflytter du deg fra de grunne partiene til de dypere. Prøving og feiling pågår hele tiden. Det er ingen klare avgrensninger, skjønt de ti stadiene har en form for rekkefølge som kan hjelpe deg til å forstå denne veldig menneskelige helingsprosessen. Hvert stadium i prosessen setter søkelyset på et hovedtema i sorgen. ”Å sørge” er ganske enkelt samlebegrepet for alle følelsene vi opplever i forbindelse med tap av en vi har hatt kjær. Å være sårbar er å kunne si til seg selv: ”Jeg har blitt såret. Jeg har følelser. Det er viktig å kunne uttrykke disse følelsene.”

Stadiene i den oppadgående syklusen.

Sorgstadiene er sykliske. Det går nedover til du når bunnen. Det beste med å nå bunnen er at da kan det bare gå én vei: oppover. Da begynner klatringen som innebærer å bygge opp igjen tilværelsen din. Når vi står midt oppe i sorgen er det ikke alltid like lett å se hva vi bør gjøre fremover. Vi skjønner kanskje ikke hvordan vi kan forstå, eller akseptere, og langt mindre tilgi. Da jeg befant meg i en tilstand av sjokk og vantro, ville jeg ikke se mitt eget raseri, og da jeg endelig gjorde det, var jeg ikke interessert i å forstå eller akseptere. Jeg trengte å kjenne på følelsene mine. Det var først mye senere at jeg var i stand til å forstå, akseptere og tilgi.

I løpet av de siste stadiene blir din villighet til å velge og å handle stadig viktigere ettersom du selv tar ansvaret for at livet ditt skal bli slik du ønsker at det skal være. Gjennom hele boken oppmuntrer jeg deg til å fokusere på valgene dine og på at du forplikter deg til å gjøre det som er nødvendig for å komme på fote igjen.

Det er ikke noe tidsskjema for når du skal bevege deg fra det ene stadiet til det andre. Du må lytte til din indre stemme for å vite når det er riktig for deg å gå videre. Fra tid til annen vil du oppleve at du blir trukket langt ned i en av fasene. Det er din indre stemme som prøver å få deg til våkne opp og se fremover til de neste stadiene.

Å nå frem til tilgivelse

Det er viktig at du skjønner at tilgivelse først er mulig når du har lært å forholde deg til de primære følelsene – spesielt sinne og behovet for å skylde på noen. Alle stadiene må være tilbakelagt før du er klar til å tilgi.

For de fleste brutte forhold har det ikke vært snakk om onde hensikter. Jeg synes ikke engang at det å bryte ekteskapsløftet behøver å være ondsinnet, skjønt jeg ikke vil hevde at det er moralsk riktig, og jeg vil absolutt ikke si at det er å være på riktig spor. Svik skjer. Mennesker er ikke perfekte, de gjør feil og foretar gale valg. Det er ting som jeg kan tilgi. Disse feilene er ufullkommenheter og skavanker som vi mennesker har før vi har arbeidet med våre egne holdninger.

Tilgivelse er noe du kan velge i de siste stadiene av sorgprosessen.  Det vil være det siste du gjør før du endelig kan slutte å skylde på andre. Og det igjen betyr at du ikke lenger har behov for å holde en annen ansvarlig for hvordan du har det eller føler deg.

Jeg tror at du ikke kan få det helt godt eller komme ovenpå igjen før du har kvittet deg med all bitterheten som du føler overfor den personen du engang elsket. Jeg vil at du skal vite at å tilgi eller ikke tilgi er et valg du har. Jeg vil oppmuntre deg til å velge å tilgi og til å fri deg fra å være anklagende. Tilgi fordi det vil få deg til å føle deg bedre.

Sterkere enn før.

Det finnes sunne måter å komme igjennom sorgprosessen din på, og det finnes menneskelige svakheter som vil kunne stoppe deg eller holde deg fast en tid. Denne boken vil vise deg gode måter å fullføre sorgprosessen din på. Den vil vise deg hvor og hvordan du kan sitte fast. Du vil se at din sorg går i bølger fordi du vil nå bunnen og du vil komme opp igjen til overflaten. Målet er å komme opp igjen sterkere, smartere og lykkeligere. Vi vet at når vi slår oss fysisk så vil vi få sår og benbrudd, men at kroppen vil leges over tid. Å komme seg etter et hardt psykologisk slag er også noe som vil ta tid.

Helingsprosessen pågår. Helt fra det øyeblikket du blir slått ut vil du svare med forsøk på å komme over sjokket og smerten. Hvert eneste øyeblikk og hver eneste dag er du i bevegelse for å gjenvinne balansen. Vi spør oss selv:

Hva kan jeg lære av dette?

Hvordan kan jeg bli sterkere?

Det er ikke bare for å komme tilbake dit du var, men videre til et høyere bevissthetsnivå med større stabilitet og balanse.

Velg å være frisk!

Hvis du kan se hvor veien til sunnhet går, så ta den. Å se deg selv i den ti-stadiers sorgprosessen, er et viktig første skritt for å ta aktivt del i din egen ferd gjennom stadiene

Du vil bli utfordret til å se nøyere på dine egne holdninger og din egen oppførsel, og å forkaste det som ikke virker for deg.  Du har en stor fordel hvis du kan se deg selv på vei mot å bli frisk igjen, og hvis du kan se milepælene som markerer retningen ut av kaos og lidelse.

I går var jeg på kanotur med min sønn, David, på Penobscotelven, og – i tillegg til at det var en fantastisk dag – hadde vi fordelen av å ha både vinden i ryggen og strømmen med oss. Jeg håper at denne boken vil gi deg en god, varm og oppmuntrende ”vind i ryggen” på din reise gjennom de ti stadiene, og at du glir medstrøms gjennom vannet. Som for de fleste reiser, vil også din kreve at du staker ut kursen, forlater bredden og padler.

Jeg håper at du vil bevege deg gjennom din sorg med stor fart og i god behold.